Folklore og UFO

Kolbjørn Stenødegård

I svunne tiders rike flora av legender og myter vrimler det av beretninger om møter mellom mennesker og underlige fremmede vesener, og ikke minst om disse veseners utpregede interesse av å bringe de mennesker de møtte med seg til sitt eget hjemland - Alvenes rike - Berget Det Blå og den slags steder.
Magonia er nettopp et slikt hjemland, og forekommer i en gammel krønike av Agobard (779-840), erkebiskop av Lyon, som var svært bekymret over et fenomen som inntraff i Lyon-distriktet under hans tid som erkebiskop. Han beskriver det selv omtrent slik:
"Vi har imidlertid srtt og hørt en del mennesker som har sunket ned i en slik enfold og til slike dyp av dårskap, at de tror det finnes en region som de kaller Magonia, dit fartøy ferdes gjennom skyene for å tilbakeføre denne region de jordiske frukter som skades av storm og hagl. Blant dem hvis blinde dårskap var stor nok til at de kunne finne slike ting mulige, så jeg noen som innen en forsamling viste frem fire fjetrede mennesker - tre menn og en kvinne - som ifølge det de fortalte hadde falt ned fra disse samme skip. Etter å ha holdt dem som fanger noen dager hadde de nu ført dem fram for massen, for at de skulle stenes i vårt nærvær. Men - sannheten seiret".

Reddet fra bålet
Biskopen reddet med andre ord "tallerkenpassasjerene". For en annen kilde beretter at de fire første forsøkte å forsvare seg mot den forargede menigheten ved å fortelle at de slett ikke var magonianere, men tvert imot hederlige franskmenn, "som for kort tid siden ble bortførte av vidunderlige mennesker" som "viste dem de utroligste under, og siden ba dem fortelle til folket hva de hadde sett".
Men folket betraktet dem i stedet som trollmenn og ville ha brent dem levende hvis ikke den vantro erkebiskopen i siste øyeblikk hadde grepet inn og reddet dem fra bålet. En ganske fascinerende historie, og en av middelalderens mest interessante UFO-rapporter.
I boken Passport to Magonia forsøker den fransk-amerikanske vitenskapsmannen og UFO-forskeren Jacques Vallèe å trekke høyst interessante paralleller mellom folklorens enkle tradisjoner om forbindelser med andre verdener og nåtidens beretninger om møter med "flygende tallerkener". Tenk for eksempel på disse sagnfigurer som havner i Alvenes rike, og etter å ha tilbrakt en ettermiddag der oppdaget at det på Jorden hadde forflytt hundrevis av år da de vendte tilbake - og sammenlign så dette med den einsteinske tidsdilasjonen ved reiser opp imot lysets hastighet.
Da Vallèe er enormt belest, har han vært i stand til å spekke boken med fascinerende beretninger fra historiens alle hjørner og kanter. Den er ingen UFO-bok i vanlig forstand, men inneholder likevel et imponerende utvalg av UFO-rapporter hentet fra forskjellige tider og steder, og presentert i en meget nøktern stil, uten anstrøk av svermeri. Dr. Vallèe tilhører den lille gruppen av virkelig seriøse UFO-forskere, og han er tidligere kjent som forfatter av virkelig fremragende bøker på dette området, som for eks. Anatomy of a Phenomenon og Challenge to Science hvor han forsøker å analysere dette brogete problemkompleks etter vitenskapelige prinsipper.
Passport to Magonia er et komparativt studium av mediavale myter, legender og sagn om sylfider, alver, huldrer og desslike, og den "moderne myte" om "UFO-piloter", monstere og dverger av forskjellig slag, ser ut til å være integrert del av de rapporterte UFO-manifestasjoner.
Dr. Vallèe har i høy grad lykkes i sine forsøk på å avdekke en klar sammenheng mellom disse to tilsynelatende forskjellge fenomener, og han går så langt som til å hevde at det i virkeligheten er snakk om en og samme sak! En reisende til Magonia medbringer ingen billett merket med noe bestemmelsessted i det ytre rom. Hans reise går snarere i retning av en annen virkelighet et eller annet merkelig stede som befinner seg på den andre siden av Alice's Through the looking glass - utenfor våre gjengse begreper om tid og rom.
Det er en sjokerende bok, hva den også er ment å være. Den peker på det faktum at mennesker i løpet av en periode på 20-30 år regelmessig har rapportert iakttakelser av vidunderlige luftbårne objekter - at det finnes en bemerkelsesverdig grad av overensstemmelse mellom disse rapporter, som også omfatter "landinger", og at det bare i meget få tilfeller fremkommer noe som kunne være egnet til å gi oss indikasjoner om fysiske karakteristika, psykologisk adferd og motivasjon hos en antatt intelligens bak det hele. Disse omstendighetene er et av forfatterens tema. På samme tid har det vært en vill spekulasjon over fenomenets natur, og spekulasjonene har ledet til adskillige undersøkelser, ledet av vitenskapelig og militært personell, som imidlertid synes å ha ignorert det materialet som refererer til de såkalte "landinger". På denne måten har man neglisjert den synsvinkel som kunne ha gitt det rette perspektiv på det totale fenomen. Forskerne synes aldri å ha oppdaget det faktum at forestillinger identiske med dem man støter på i dag har vært tilstede opp igjennom hele den skrevne historie, og da i former best mulig tilpasset den troendes hjemland, rase og sosiale regime. Et utvalg av dette historiske materialet vil vise at det hele er organisert rundt et sentralt tema: Besøk av et luftbåret folk fra legendariske steder. Navnet på disse steder varierer, men ikke selve ideen. Magonia, himmelen, helvete, alveland - samtlige har i alminnelighet bestemte karakeristika: Vi er ikke istand til å nå dem i live, unntatt under meget spesielle omstendigheter. Emissærer fra disse overnaturlige stedene dukker opp på Jorden, noen ganger i menneskelig skikkelse, andre ganger som monstere. De utfører undere. De redder mennesker og de skader dem. De forvirrer.
Dr. Vallèe understreker at boken ikke er noe forsøk på å løse noe problem, underbygge en bestemt teori eller understøtte noen spesiell tro. Men han anser sin hensikt som oppnådd dersom han har lykkes i å bringe noen bruddstykker av informasjon ut til mennesker som måtte trenge dem. Han sier at han bevisst forsøkte å glemme at han er vitenskapsmann av profesjon under arbeidet med manuskriptet til Passport to Magonia. Hans eneste "guide" har vært følelsen av at vitenskapen ikke har gitt noe svar på visse grunnleggende behov hos mennesket, og at vår tids ensomhetsfølelse, med gjenklang i forgagne tiders ulykker og elendighet, har sørget for mesteparten av den emosjonelle energi, som regel av intellektuell karakter, rettet mot det unåelige mål: Magonia - et sted hvor vanlige mennesker og yndige huldrer danser, mens de sørger over den miserable verden der nede.
Hva man enn måtte mene om disse tingene er det ingen tvil om at Jacques Vallèe nok en gang har tilført UFO-litteraturen et ytterst interessant og verdifullt materiale, kanskje det beste hittil.
Boken har aktualitet for enhver, og for UFO-studenten er den helt uunnværlig.

Jacques Vallèe: Passport to Magonia
Neville Spearman, London 1970.